Severdigheter i Dubrovnik – Topattraksjoner, skjulte perler & must-sees

Bymurene i Dubrovnik er blant de best bevarte middelalderfestningene i Europa. De ble bygget etappevis mellom 1200- og 1600-tallet og strekker seg 1940 meter rundt hele gamlebyen. På landsiden reiser de seg opptil 25 meter, mens de mot sjøen er rundt 1,5 til 3 meter høye. Da Konstantinopel falt i 1453, hastet byen med å legge til Minčeta-tårnet for ekstra beskyttelse. Murene ble aldri brutt.

Å gå hele runden tar omtrent halvannen time i rolig tempo – lenger om sommeren når du må manøvrere gjennom folkemengdene i svingene. Herfra ser du rett ned i private bakgårder, på klessnorer og hager som turister på gatenivå aldri ser. Utsikten over Adriaterhavet og terrakottatakene er hovedgevinsten. På klare dager kan du se øya Lokrum rett utenfor kysten.

For alle som lager en liste over ting å gjøre i Dubrovnik, er dette attraksjonen som faktisk fortjener oppmerksomheten. Kjøp billett om morgenen når murene åpner – ved 10-tiden blir den smale gangveien tettpakket i begge retninger, og det er umulig å gå forbi andre på de smaleste strekkene. En enkeltbillett dekker også inngang til Fort Bokar.

Lokrum er en liten skogkledd øy omtrent 600 meter fra havnen i gamlebyen, tilgjengelig med båt på 15 minutter. Øya har vært et naturreservat siden 1800-tallet og er nesten helt bilfri. Richard Løvehjerte skal ha forlist her i 1192 på vei hjem fra det tredje korstoget, og finansierte en kirke på øya som takk – selv om historikere diskuterer detaljene. Benediktinermunker kom på 1000-tallet og ble til Napoleon oppløste klosteret i 1798.

Klosterruinene er nå delvis okkupert av en botanisk hage, og påfugler går fritt rundt på eiendommen, gjennom klostrene og sitter av og til på de gamle steinmurene. Det såkalte Dødehavet – en saltsjø forbundet med Adriaterhavet – er det mest populære badestedet. Det er skjermet, rolig og varmere enn det åpne havet. Klippehyller rundt øyas omkrets gir mulighet for hopping fra ulike høyder hvis du liker slikt.

Lokrum ligger rett utenfor de største severdighetene i Dubrovnik, men tilbyr noe gamlebyen ikke kan: skygge, ro og sjansen til å bade uten folkemengder som presser på fra alle kanter. Dra på en hverdag hvis mulig. Siste ferge tilbake om sommeren går rundt klokken 19 – mister du den, må du betale for vanntaxi.

Rector's Palace var regjeringssetet for Republikken Dubrovnik og et av de mest gjennomtenkte politiske rommene i middelalderens Europa. Mannen som ble valgt til rektor – det høyeste embetet i republikken – ble valgt månedlig, bodde i palasset atskilt fra familien sin i hele perioden, og fikk ikke forlate det unntatt for statlige forretninger. Hver morgen leverte han seremonielt bynøklene tilbake til folket. Det var et bevisst system for å hindre at noen samlet makt. Over inngangen til Det store rådssalen står det skåret inn på latin: 'Glem det private og sørg for det offentlige'.

Bygningen kombinerer gotikk og renessanse på måter som føles litt uavklarte – fordi den ble gjenoppbygd flere ganger etter krutteksplosjoner og jordskjelvet i 1667. Borggården er den mest elegante delen, brukt i dag til konserter under Dubrovnik sommerfestival. Innvendig inneholder rommene periodemøbler, portretter av rektorer og mynter fra republikkens myntverk som opererte her. Fengselscellene er fortsatt tilgjengelige i kjelleren.

Dette er et av de mer givende stedene å besøke i Dubrovnik hvis du er interessert i byens ekstraordinære politiske historie. Republikken beholdt uavhengigheten i nesten fem århundrer omgitt av langt mektigere naboer ved å være nådeløst diplomatiske og kommersielt smarte. Palasset er stedet der den balansegangen ble styrt.

Stradun – også kalt Placa – er hovedgaten i Dubrovniks gamleby og løper øst-vest mellom Pile Gate og Ploče Gate i omtrent 300 meter. Ensfargede bygninger på hver side er et direkte resultat av det katastrofale jordskjelvet i 1667, som jevnet det meste av byen med jorden. Republikken bygde opp igjen raskt og strengt: første etasje for butikker, andre etasje for boliger, kjøkken skjøvet opp til loftet for å redusere brannfare. Resultatet er et uvanlig harmonisk gatebilde for en middelalderby.

Kalksteinsbelegget har blitt polert av millioner av føtter til noe som fanger lyset som parkett. På en sommerkveld med lykter som reflekteres i steinene, er det virkelig vakkert – selv om trengselen i høysesongen gjør det vanskelig å sette pris på. Hvert år den 3. februar fyller prosesjonen for St. Blaise hele gatens lengde. Nyttårsfeiringen her dukker jevnlig opp på internasjonale lister over de beste stedene i verden å ringe inn det nye året.

Stradun er stedet du orienterer deg etter når du utforsker severdighetene i Dubrovnik – alt annet i gamlebyen er en kort spasertur fra denne sentrale aksen. De små sidegatene som løper nord og sør er verdt å utforske: de er roligere, fylt med små restauranter og barer, og gir en bedre følelse av hvordan byen faktisk lever.

Church of St. Blaise står på Luža-plassen i den østlige enden av Stradun og har vært Dubrovniks viktigste symbolske kirke siden middelalderen. Dagens bygning er fra 1715 – den erstattet en tidligere kirke som ble ødelagt i brannen i 1706, som igjen erstattet en som gikk tapt i jordskjelvet i 1667. Arkitekten var Marino Gropelli fra Venezia, som valgte venetiansk barokkstil. Det er et interessant valg med tanke på hvor mye av historien Dubrovnik brukte på å motstå venetiansk dominans.

Inne er hovedattraksjonen en sølvstatue av St. Blaise fra 1400-tallet på hovedalteret. Han holder en modell av Dubrovnik slik byen så ut før jordskjelvet i 1667 – med tårn, murer og bygninger som nå er borte. Det er en av de mest nøyaktige gjengivelsene av middelalderbyen. St. Blaise ble byens skytshelgen etter at han visstnok advarte mot et venetiansk angrep i et syn på 900-tallet.

Den 3. februar hvert år fylles Stradun med prosesjoner, og kirken blir sentrum for byens viktigste religiøse hendelse. Resten av året er den åpen for besøkende som et gratis alternativ. Det er verdt å bruke noen minutter på å se sølvstatuen og det lyse, luftige barokkinteriøret.

Den nåværende katedralen ble bygget mellom 1671 og 1713 og erstattet en romansk basilika som ble ødelagt i jordskjelvet i 1667. Planene kom fra Andrea Buffalini, en arkitekt fra Urbino, og ble drevet frem av diplomaten og presten Stjepan Gradić, som også skaffet mye av finansieringen fra utlandet. Senatet fikk den opprinnelige romanske bygningen finansiert, ifølge tradisjonen, av Richard Løvehjerte som takk for at han overlevde et forlis nær Lokrum i 1192 – en historie som sannsynligvis er pyntet på, men som har blitt fortalt i 800 år.

Interiøret er barokk og imponerende uten å være overveldende. Over hovedalteret henger et stort maleri av Marias himmelfart tilskrevet Tizian, selv om kunsthistorikere har diskutert dette i flere tiår. Alteret til St. John av Nepomuk er laget av lilla marmor. Skattkammeret, som du når gjennom en dør på høyre side av skipet, har en bemerkelsesverdig samling: relikvier i gull og sølv, inkludert den påståtte hodeskallen til St. Blaise i et bysantinsk relikvieskrin formet som en krone fra 1000- eller 1100-tallet, dekorert med emalje og edelstener – laget av lokale gullsmeder.

Det er gratis å gå inn i hovedskipet i Dubrovnik Cathedral, mens skattkammeret har en liten inngangsbillett. Dette er en av de tingene som er verdt å gjøre i Dubrovnik utover murene – skattkammeret alene fortjener et kvarters oppmerksomhet.

Onofrio's Large Fountain står like innenfor Pile Gate og ble bygget i 1438 som endepunktet for et 12 kilometer langt akveduktsystem som førte ferskvann inn i byen fra en kilde i åsene. Den napolitanske ingeniøren Onofrio della Cava tegnet både denne fontenen og en mindre i den andre enden av Stradun. Ingenting som dette vannsystemet eksisterte andre steder i Europa på den tiden – en by som førte vann fra mil unna var ekstraordinært for perioden.

Fontenen er en 16-sidet mangekant med et utskåret ansikt (maskeron) på hver side, der vann sildrer fra hver munn ned i det sirkulære bassenget. Den var mer utsmykket før jordskjelvet i 1667 skadet den øvre dekorative delen; dagens form er den forenklede versjonen etter jordskjelvet. Vannet fra kranene er fortsatt rent og drikkbart, noe innbyggerne i Dubrovnik historisk sett var stolte av – systemet gikk kontinuerlig til slutten av 1800-tallet.

Fontenen er nå mest et møtested og fotomotiv, akkurat som den var designet for å være i tillegg til sin praktiske funksjon. Det er et godt orienteringspunkt når du skal finne ut hva du skal se i Dubrovnik – du er i den vestlige enden av Stradun og i ferd med å gå inn i gamlebyen. Det er ikke verdt en egen tur bare for fontenen, men du vil gå forbi den flere ganger, og den fortjener et ordentlig blikk heller enn bare et bilde.

Pile Gate er hovedinngangen til Dubrovniks gamleby fra vest, og stedet der nesten alle besøkende først kommer inn i byen. Det er to porter etter hverandre: den ytre, bygget i 1573 i renessansestil med en statue av St. Blaise over, og den eldre gotiske indre porten fra 1460. Mellom dem krysser en steinbro det som en gang var en vollgrav, bygget i 1471 av byingeniøren Paskoje Miličević. Trebrodelen i enden ble hevet hver kveld for å stenge byen.

St. Blaise-figuren over den ytre porten er en kopi – originalen er i katedralens skattkammer. Statuen over den indre gotiske buen er av Ivan Meštrović, Kroatias viktigste billedhugger fra 1900-tallet, og ble lagt til i 1935. Den eldre porten ble bygget på et sted der det fantes byporter fra minst 1200-tallet, og festningen som en gang sto her ble revet i 1818 – fundamentene er synlige mellom de to portene hvis du ser ned.

Pile Gate er gratis og åpen hele døgnet, men området rundt er kaotisk om sommeren med busser, drosjer og turgrupper som møtes samtidig. Porten er det logiske startpunktet for å gå bymurene eller gå rett ned Stradun, noe som gjør den til en av de mest fotograferte attraksjonene i Dubrovnik. Steintrappene som fører ned fra broen til vannet under Gradac Park er et roligere sted å orientere seg før du stuper inn i folkemengdene.

Sponza Palace i den østlige enden av Stradun er en av få store bygninger i Dubrovnik som overlevde jordskjelvet i 1667 stort sett intakt. Det ble bygget mellom 1516 og 1522 som tollhus og myntverk, og blandingen av gotikk og renessanse i fasaden gjenspeiler den arkitektoniske overgangen som skjedde i Europa på den tiden. Den lange loggiaen i første etasje og den elegante buede borggården inne har en kvalitet bygningene rundt ikke helt matcher.

Statens kommersielle tyngde passerte gjennom her i århundrer – kjøpmenn deklarerte varer, vekter ble inspisert (en inskripsjon over indre dør lyder: 'Våre vekter får ikke forfalskes. Når jeg veier varer, veier Gud meg'), og republikkens sølv ble preget i lokalene. I dag huser palasset Dubrovniks statsarkiv, et av de eldste kontinuerlig vedlikeholdte byarkivene i verden, med dokumenter som går tilbake til 1200-tallet.

Det er gratis å gå inn i Sponza, og stedet blir ofte oversett av besøkende som haster mellom de mer åpenbare attraksjonene. Atriet brukes under sommerfestivalen til konserter. Langs høyre vegg i første etasje er et lite permanent minnesmerke over forsvarerne av Dubrovnik drept mellom 1991 og 1995 installert stille blant steinsøylene – bilder og navn på unge menn fra byen. Det er lavmælt og verdt å stoppe ved.

War Photo Limited er et lite fotogalleri i Antuninska-gaten i gamlebyen, grunnlagt av den New Zealand-fødte fotojournalisten Wade Goddard. Den faste samlingen fokuserer på krigføring og dens menneskelige konsekvenser, med sterk vekt på konfliktene i det tidligere Jugoslavia på 1990-tallet. Konteksten er lokal og spiss: Dubrovnik ble beskutt under beleiringen i 1991–1992, og galleriet ligger mindre enn en kilometer fra bygninger som fortsatt viser lappet granatskade.

Utstillingene roterer, men standarden er konsekvent høy – dette er bilder av arbeidende krigsfotografer, ikke sanitert dokumentararbeid. Galleriet gjør ingen forsøk på å være behagelig. Bildene av mennesker i krise, av ødelagte byer, av etterspillet etter Balkan-krigene, presenteres rett frem i et lite, godt kuratert lokale med god belysning. Det er ikke et stort galleri – et grundig besøk tar 45 minutter til en time.

For besøkende som prøver å forstå hva Dubrovnik gikk gjennom tidlig på 1990-tallet, gir dette galleriet en kontekst de polerte steinene i gamlebyen ikke gir. Det er en av de mer uvanlige attraksjonene i Dubrovnik og lett å gå glipp av hvis du ikke ser spesifikt etter det. Åpent mai gjennom september daglig, og oktober gjennom april unntatt tirsdager – sjekk nettsiden før du går i lavsesongen.

Homeland War Museum holder til i første etasje av Fort Imperial på toppen av fjellet Srđ, 412 meter over Dubrovnik. Fortet var en kritisk posisjon under beleiringen i 1991–1992: Serbiske og montenegrinske styrker holdt ryggen ovenfor og angrep toppen gjentatte ganger. En liten kroatisk garnison holdt stand. Utsikten herfra gjør det umiddelbart klart hvorfor begge sider ville ha det – du ser hele gamlebyen, havnen, øyene og en bred bue av kysten.

Den permanente utstillingen, 'Dubrovnik i hjemlandskrigen', dokumenterer den åtte måneder lange beleiringen med bilder, kart, våpen, personlige dokumenter og vitnesbyrd fra forsvarerne. Det føles ikke som et polert internasjonalt museum – det bærer preg av å være samlet med begrensede midler av folk som levde gjennom hendelsene. Den direktheten er en del av styrken. Utstillingene dekker både den militære situasjonen og opplevelsen til sivile som var fanget i gamlebyen under beskytningen.

Det er praktisk å kombinere besøket med en tur med taubanen – stasjonen ligger ved foten av Srđ, og turen opp er en del av opplevelsen. Museet er gratis eller inkludert i enkelte kombinasjonsbilletter. Det er et av stedene i Dubrovnik som gir byen en annen tyngde etterpå – den polerte kalksteinen og turistkafeene eksisterer svært nær i tid til det dette museet beskriver.

Dubrovniks Maritime Museum holder til i St. John-festningen på sørsiden av havnen i gamlebyen – de samme murene du går forbi når du tar båt til Lokrum. Republikken Dubrovnik var på sitt høydepunkt på 1400- og 1500-tallet en av de store sjømaktene i Middelhavet. De hadde en handelsflåte som seilte over hele Europa og Levanten, og skipene deres var kjent som 'argosy' – et ord som kom inn i det engelske språket fra det italienske 'ragusea' (fra Ragusa, det latinske navnet på Dubrovnik).

Samlingen dekker den perioden i detalj: skipsmodeller, navigasjonsinstrumenter, kart, kompass, loggbøker og gjenstander hentet fra historiske vrak. Det er også utstillinger om designet av Ragusas handelsskip, rutene de seilte, og de kommersielle forholdene republikken opprettholdt med alt fra osmanske sultaner til spanske konger. I øverste etasje deler et akvarium med marint liv fra Adriaterhavet festningsbygningen.

For de som er interessert i historien bak Dubrovniks rikdom – og den politiske uavhengigheten rikdommen muliggjorde – er sjøfartsmuseet bedre enn de fleste andre museene i byen. Det er åpent de fleste dager unntatt onsdag, og inngang koster rundt €7. Det er roligere enn hovedattraksjonene, og havneutsikten fra festningsvinduene er god.

Museum of Modern Art Dubrovnik ligger i Villa Banac, en modernistisk bygning fra 1930-tallet på Ploče-veien øst for gamlebyen, med utsikt over havet. Selve villaen er like mye en grunn til å komme som kunsten – det er et av de bedre eksemplene på mellomkrigsarkitektur i regionen, med rene linjer og terrasser mot sjøen som byens hovedsakelig middelalderske og barokke bygningsmasse gjør sjeldne. Samlingen dekker kroatisk kunst fra 1800-tallet frem til i dag.

Den faste utstillingen er sterkest på kroatisk modernisme fra tidlig 1900-tall – malere som arbeidet i postimpresjonistiske og ekspresjonistiske stiler som er mindre kjent internasjonalt, men genuint interessante. Det er også verk av internasjonale kunstnere, og programmet for midlertidige utstillinger henter inn show fra rundt om i Europa flere ganger i året. Bygningen har blitt utvidet og renovert gjennom tiårene, og galleriene er godt opplyst og velholdte.

Med en pris på €8 er det ikke billig etter kroatisk museumsstandard, men det er en av få attraksjoner i Dubrovnik som fungerer som et seriøst kunstmuseum snarere enn en kulturarvutstilling. Det er åpent til 20:00 tirsdag til søndag, noe som gjør det til et godt alternativ på kvelder når sommervarmen har gjort gamlebyen ubehagelig. Turen fra Ploče Gate tar omtrent ti minutter langs veien over havet.

Gradac er Dubrovniks største park, åpnet i 1898 over Danče-bukten på byens vestkant. Den dekker 1,7 hektar med furu og middelhavskratt, der trærne gir skygge som er gull verdt i juli og august når gamlebyen koker. Parken hadde en gang både fuglehage og dyreinnhegninger som trakk 15 000 besøkende de første femten årene; i dag er den enklere, med benker, stier og lyden av sjøen nedenfor.

Fra inngangen ser du rett på Fort Lovrijenac på klippen, med de vestlige murene bak og gamlebyen lenger bort. Fra andre steder i parken ser du Danče-bukten, en liten strand populær blant lokale, og åpent hav mot Elafitiøyene. Flere scener fra Game of Thrones ble spilt inn her da Dubrovnik fungerte som King's Landing.

Gradac er gratis, alltid åpen og konsekvent mindre full enn nesten alt annet i nærheten. Det er en fem minutters spasertur fra Pile Gate, noe som gjør det til en enkel utvei når Stradun blir for intens. Parkeringsplassen ved siden av parken ligger på et sted som kalles Vješala – i republikkens tid var det her henrettelser fant sted.