Severdigheter i Genova – Topattraksjoner, skjulte perler & must-sees

Italias største akvarium åpnet i 1992 som en del av fornyelsen av Porto Antico, tegnet av Renzo Piano for å markere 500-årsjubileet for Columbus' første reise. Tidspunktet var bevisst – Genova brukte Expo 1992 til å vise at byen var gjenfødt som en moderne storby. Akvariet har nå over 1,2 millioner besøkende i året.

På innsiden finner du mer enn 12 000 dyr fordelt på over 70 tanker. Haibassenget er den største publikumsmagneten, men delfinene og hvalene i Cetacean-paviljongen, og pingvinene i Ice Kingdom, er like verdt tiden din. Tankene gjenskaper alt fra tropiske rev til arktisk farvann, og størrelsen på samlingen overrasker ofte de som besøker stedet for første gang.

For barnefamilier er dette det beste du kan gjøre i Genova på en hel dag. Kjøp billetter på nett på forhånd – køene i helgene strekker seg langt langs havna, og det er billigere å bestille før du kommer. Sett av minst tre timer hvis du vil se alt uten å stresse.

Piazza De Ferrari er byens hovedplass og det geografiske sentrumet. Den store bronsefontenen i midten – bygd på 1930-tallet – er bildet de fleste innbyggere har i hodet når de tenker på hjembyen sin. Plassen ble anlagt sent på 1800-tallet ved å rive eldre bebyggelse for å skape et moderne byrom. Bygningene rundt gjenspeiler ambisjonene fra den tiden: Palazzo Ducale, Borsa-bygningen og operahuset Teatro Carlo Felice.

I hverdagen er plassen først og fremst et knutepunkt. Busser og fotgjengere krysser den konstant, folk tar en kaffe mellom møter, og fontenen er det faste møtepunktet for alle som skal treffes i sentrum. Ved store hendelser – som fotballkamper eller nyttårsaften – fylles hele plassen opp.

Siden du uansett kommer til å passere her, er det verdt å sette seg ned ved en av barene ved fontenen i tjue minutter bare for å se byen gå forbi. Plassen er direkte knyttet til Via XX Settembre, hovedgata for handel, og Via San Lorenzo som fører ned mot katedralen og gamlebyen.

Genovas gamle havn var et industriområde frem til slutten av 1900-tallet, da mye av det sto forfallent. Byen ga Renzo Piano – byens mest kjente arkitekt – oppdraget med å tegne om havnefronten til Expo 1992. Resultatet forvandlet flere kilometer med kaiområder til et offentlig rom som fortsatt regnes som et av de mest vellykkede havneprosjektene i Italia.

Porto Antico huser nå akvariet, det maritime museet, Bigo – en panoramahis inspirert av en skipskran – og Biosfæren, en glasskule som fungerer som et tropisk drivhus. Her finner du restauranter, skøytebane om vinteren og lekeområder. Cruiseskip legger til ved terminalen like ved, så det kan bli ganske fullt om sommeren.

Området er gratis å gå gjennom og er verdt et besøk uansett om du skal inn på noen av attraksjonene eller ikke. Utsikten tilbake mot byen fra vannkanten er god, og størrelsen på havna gir et inntrykk av hvorfor byen en gang var en maritim stormakt.

Boccadasse ligger i den østlige enden av Corso Italia. Det er teknisk sett fortsatt en del av byen, men føles som en helt egen landsby. Dette var et fiskevær i århundrer – navnet kommer fra den genovesiske dialekten for 'eselmunn', som beskriver formen på bukta. I dag ligger fortsatt noen få fiskebåter på rullesteinstranda, selv om det meste av fangsten går rett til restaurantene langs vannet.

Nabolaget er så lite at du går gjennom det på ti minutter: fargerike hus stablet oppover klippen, en liten havn, iskiosker og noen få trattoriaer. Rullesteinstranda er ikke den beste for bading, men lyset sent på ettermiddagen, når pastellfasadene fanges av kveldssola, er vakkert. Lokalbefolkningen kommer hit på søndagskvelder for en passeggiata og gelato heller enn for en dag på stranda.

Boccadasse krever null planlegging – du går hit fra Corso Italia, rusler rundt i en halvtime, og drar med følelsen av å ha sett noe som ikke ligner i det hele tatt på en storby med 600 000 innbyggere.

Genovas historiske sentrum er et av de største og best bevarte middelalderkvarterene i Europa. Det består av flere kvadratkilometer med smale smug kalt caruggi. Disse gatene – noen ganger mindre enn en meter brede og flankert av syv etasjer høye bygninger som skygger for sola – ble anlagt i middelalderen og har knapt endret seg siden. Området har hatt et litt frynsete rykte, men de siste årene har det blitt betydelig mer polert uten å miste særpreget.

Inne i caruggiene finner du alt lagvis oppå hverandre: romanske kirker klemt mellom renessansepalasser, fiskehandlere ved siden av antikvitetsbutikker og små altere med friske blomster på annethvert hjørne. Katedralen San Lorenzo har en stripete svart-hvit fasade som det tok fire århundrer å fullføre. Piazza San Matteo, noen få minutter unna, er en privat plass Doria-familien bygde for seg selv på 1100-tallet.

For alle som lurer på hva de skal se i Genova utenom de mest kjente landemerkene, er svaret å gå seg vill i gamlebyen. Ta på gode sko, forvent å miste retningen, og husk at noen av smugene blir låst med porter om natta.

Corso Italia er Genovas viktigste strandpromenade, en 2,2 kilometer lang boulevard bygd tidlig på 1900-tallet langs kysten. Den strekker seg østover fra Foce-distriktet gjennom boligområdet Albaro før den ender opp over Boccadasse. Da den åpnet, ble den umiddelbart den faste ruten for søndagsturen for byens familier, og slik er det fortsatt.

Gata er kantet med jugendstil-villaer, palmer og barer med utsikt mot havet. På den ene siden ligger staselige leilighetsbygg; på den andre er det enten klipper eller små rullesteinstrender. Havet her kan være overraskende røft – dette er den liguriske kysten, ikke det rolige vannet i en innsjø. Svømmere våger seg uti likevel, spesielt ved de private strandklubbene langs ruten.

På en søndag morgen fylles Corso Italia med joggere, syklister, familier med barnevogner og hele byens sosiale spekter. Det er en levende gate som får deg til å forstå hvordan innbyggerne faktisk bruker byen sin. En av de beste måtene å bruke noen timer på – og det koster ingenting.

Lanterna er byens fyrtårn og dens mest gjenkjennelige symbol. Det 77 meter høye tårnet står på en klippe 117 meter over havet, noe som gjør det til det høyeste fyrtårnet i Italia og Middelhavet. Den første strukturen her ble reist i 1128, selv om dagens tårn ble gjenoppbygd i 1543. Det er det tredje eldste fungerende fyrtårnet i verden.

Det finnes også en Columbus-forbindelse her: arkivene viser at i 1449 ble en mann ved navn Antonio Colombo – onkelen til Kristoffer Columbus – ansatt som en av fyrvokterne. Genova legger stor vekt på sin forbindelse til Columbus, og dette er et av de mer troverdige bevisene som knytter familien til havna. Fyrtårnet er fortsatt i drift som navigasjonshjelp, noe som gir det et annet preg enn et rent historisk monument.

Besøk det mellom fredag og søndag når parken og det lille museet er åpne. Du kan klatre opp i den første delen av tårnet for utsikt over havna. Turen langs muren ut til fyret gir de beste bildene, spesielt ved skumring. Dette er et sted som definerer Genovas sjel – nyttig, eldgammelt og uventet vakkert.

Palazzo San Giorgio er den eldste offentlige bygningen i byen som fortsatt står. Den ble reist rundt midten av 1200-tallet og ble opprinnelig kalt Palazzo del Mare fordi havet bokstavelig talt slo mot grunnmuren. Bygningen har to helt forskjellige sider: den middelalderske siden som vender mot den gamle Sottoripa-arkaden, og renessansefasaden som ble lagt til senere mot havna. Kontrasten er tydelig fra plassen foran.

På 1400-tallet ble det hjemmet til Banco di San Giorgio, en av de mektigste finansinstitusjonene i middelalderens Europa. Marco Polo satt faktisk fengslet her i ett år etter å ha blitt tatt til fange i 1298, og det var her han dikterte sine reiseskildringer. Bygningen huser nå havnevesenet.

Innsiden er sjelden åpen for publikum, men utsiden – spesielt i skumringen når renessansefasaden fanger det siste lyset – er et av de mest fotogene synene i byen. Freskene som viser byens territorier ble malt på nytt på 1800-tallet, men følger det originale oppsettet fra 1400-tallet.

Teatro Carlo Felice er byens viktigste operahus, åpnet i 1828 og oppkalt etter kong Karl Felix av Sardinia. Den opprinnelige bygningen ble i stor grad ødelagt av bombing under andre verdenskrig i 1943 og sto som en ruin i flere tiår. Det gjenoppbygde teateret – et omdiskutert postmodernistisk design av Aldo Rossi og Ignazio Gardella – åpnet endelig i 1991 etter en prosess som tok 40 år.

Programmet dekker opera, ballett og symfonikonserter. Operasesongen går vanligvis fra oktober til juni, med store produksjoner som henter sangere og dirigenter fra hele verden. Billettene varierer fra rimelige plasser øverst i galleriet til dyre plasser på parkett. Akustikken regnes som svært god etter gjenoppbyggingen.

For de som er interessert i musikk og scenekunst, er det verdt å sjekke programmet selv utenfor hovedsesongen. Billettkontoret er åpent mandag til lørdag. Beliggenheten rett ved Piazza De Ferrari gjør det enkelt å legge turen innom som en del av en dag i sentrum.

Piazza Sarzano er en av de viktigste plassene i gamlebyen, plassert ved den østlige grensen til Molo-distriktet. Det er et stort og uregelmessig uterom som før i tiden ble brukt til viktige hendelser – her fant henrettelser sted i middelalderen, og det var et samlingspunkt lenge før byen fikk en skikkelig sentralplass. Sant'Agostino-kirken og klosteret, som nå huser et museum for middelalderskulptur, ligger på den ene siden.

I dag er dette en nabolagsplass i ordets beste forstand: benker fylt med eldre innbyggere om formiddagen, studenter fra arkitektfakultetet ved lunsjtider og barn som spiller ball om ettermiddagen. Plassen har blitt renovert de siste årene og føles renere og mer velholdt enn mye av resten av gamlebyen. Det er et fint utgangspunkt for å utforske smugene i Molo-distriktet.

For besøkende er plassen et godt sted å ta en pause og slappe av etter å ha gått i de trange caruggiene. Museo di Sant'Agostino ved siden av har en viktig samling middelalderskulptur, inkludert deler av en gravstøtte av Giovanni Pisano. Dette er den roligere siden av byen, et stykke unna den travle havna.

Villa del Principe ble bygd på 1520-tallet som privatboligen til admiral Andrea Doria, den mektigste mannen i 1500-tallets Genova. Doria styrte i praksis byen som sitt eget rike. Han bodde her, rett utenfor de gamle bymurene nær fyrtårnet, slik at han kunne holde øye med både havna og Palazzo Ducale. Uvanlig nok holdt han villaen utenfor de offisielle listene over palasser som måtte huse statsgjester, for å holde den helt privat.

Doria tok likevel imot viktige gjester når det passet ham – keiser Karl V besøkte villaen i 1533, og interiøret ble dekorert med tepper og fresker av Perino del Vaga. Rommene som er bevart er imponerende. Hagen ble opprinnelig designet for å bli sett fra sjøen, som et symbol på Dorias makt for alle skip som seilte inn i havna.

I dag eies villaen av Doria Pamphilj-stiftelsen og er åpen for publikum. Den ligger rett utenfor Porto Antico-området, en kort spasertur fra akvariet. Dette er et av de historisk viktigste stedene i byen, men det har langt færre besøkende enn attraksjonene nede ved vannet.

Kaptein Enrico Alberto d'Albertis bygde dette slottet i 1886 på toppen av en gammel bastion fra 1300-tallet. Resultatet ser mer ut som noe fra det skotske høylandet enn en italiensk åsside. D'Albertis var en seriøs eventyrer og seiler som krysset Atlanterhavet flere ganger. Slottet var hans personlige troférom, bygd for å huse samlingene han tok med seg hjem fra reiser til Amerika, Afrika og Stillehavet.

I dag huser bygningen to museer: Museet for verdenskulturer og Museet for verdensmusikk. De etnografiske samlingene er uvanlige for Italia – masker, våpen, tekstiler og seremonielle gjenstander samlet inn av én besatt sjøkaptein. Selve slottet, med tårn og murer, er like mye en attraksjon som innholdet. Fra de øvre terrassene er utsikten over byen og havna utmerket.

Veien opp er en del av opplevelsen: en egen heis går fra nærheten av Piazza Principe-stasjonen opp til Montegalletto-høyden. Det er en rask tur som setter deg av rett ved inngangen. Dette er et av de beste stedene i Genova for alle som er interessert i sjøfartshistorie, og det er langt mindre overfylt enn akvariet.

Galata er det største maritime museet i Middelhavet og regnes som et av de mest moderne og veldesignede i Italia. Det holder til i Palazzo Galata, en historisk bygning ved den gamle havna som ble utvidet og renovert for å huse de ambisiøse utstillingene. Den faste samlingen åpnet i 2004 og dekker byens sjøfartshistorie fra galeienes tid til de store cruiseskipene.

Utstillingene er interaktive. Du kan gå gjennom en rekonstruert genovesisk galei fra 1600-tallet, gå inn i en ubåt i full størrelse og oppleve forholdene om bord på et emigrantskip – den typen som fraktet millioner av italienere til Amerika mellom 1880 og 1930. Den siste delen er uventet rørende, med ekte gjenstander og lydopptak fra overfarten. Museet har også en hel etasje dedikert til Columbus og de genovesiske oppdagelsesreisene.

Med en pris på 19 euro er det en av de dyrere attraksjonene i byen, men museet leverer. Sett av minst to timer. Det ligger i gåavstand til både akvariet og resten av Porto Antico.

Palazzo Spinola di Pellicceria er en adelsbolig fra 1500-tallet dypt inne i gamlebyen. Det ble lagt til UNESCOs verdensarvliste i 2006. I 1958 donerte de siste Spinola-arvingene bygningen og alt innholdet til den italienske staten, og det har vært museum siden. Donasjonen var uvanlig komplett – rommene har fortsatt de originale møblene, freskene, teppene og kunstverkene nøyaktig slik familien forlot dem.

Høydepunktet i samlingen er Antonello da Messinas Ecce Homo, et lite og intenst maleri av Kristus som får de fleste besøkende til å stoppe opp. Van Dycks portrett av Ansaldo Pallavicino og Rubens' rytterportrett av Giovanni Carlo Doria er også her, begge malt da disse kunstnerne jobbet mye i Genova på tidlig 1600-tall. I øverste etasje finner du Nasjonalgalleriet i Liguria.

For alle som er seriøst interessert i italiensk og flamsk maleri, er dette et av de mest interessante stedene i byen – og her slipper du trengselen du ville funnet på et tilsvarende museum i Firenze eller Roma. Inngang koster 6 euro.

Palazzo Bianco i Via Garibaldi 11 har fått navnet sitt fra den hvite fasaden som ble lagt til under renoveringen på 1700-tallet. Selve bygningen er fra 1500-tallet og ble opprinnelig eid av Grimaldi-familien. Sammen med naboen Palazzo Rosso rett over gata, er dette et av de 42 Palazzi dei Rolli som ble utpekt av den gamle republikken til å huse viktige statsgjester.

Museet på innsiden fokuserer på malerier fra 1500- til 1700-tallet. Det er mye genovesisk og ligurisk kunst her, men også betydelige italienske, flamske og spanske verk. Van Dyck tilbrakte tid i Genova på 1620-tallet og malte flere av de rike kjøpmennene og adelskvinnene hvis portretter henger her. Du finner også verk av Hans Memling og Gerrit van Honthorst.

Fellesbilletten med Palazzo Rosso og Palazzo Doria-Tursi gir mye for pengene – tre UNESCO-palasser og tre kunstsamlinger i samme gate. Dette er et av de mest givende stedene å besøke for alle som er interessert i europeisk malerkunst.

Palazzo Rosso i Via Garibaldi 18 ble bygd på 1670-tallet for Brignole Sale-familien – en av de rikeste og mektigste slektene i republikken. Den røde fasaden var et bevisst symbol på status. Familien bodde her helt frem til 1800-tallet, og etterkommerne donerte til slutt bygningen og kunstsamlingen til byen i 1874. Det åpnet som museum i 1889, noe som gjør det til et av de eldste kommunale museene i Italia.

Samlingen holder svært høy kvalitet. Van Dyck malte flere portretter av familiemedlemmene som fortsatt henger i rommene de opprinnelig ble laget for. Veronese, Guercino og Bernardo Strozzi – den genovesiske barokkmaleren som selv var munk – er alle godt representert. De originale dekorasjonene, takfreskene og møblene er bevart, noe som gjør at det føles mindre som et vanlig museum og mer som et levende adelshjem.

Sammen med Palazzo Bianco og Palazzo Doria-Tursi utgjør dette Strada Nuova-museene. Dette er samlet sett den sterkeste kunstopplevelsen i byen, men mange turister går glipp av den fordi de ikke kjenner byen godt nok.

Byens hovedmarked åpnet i 1899 inne i en klostergang fra 1600-tallet som aldri ble ferdigstilt – munkene i nabokirken gikk tom for penger. Den buede klostergangen ble en uventet perfekt markedshall, og her har lokale kremmere solgt varene sine siden. Bygningen er i dag fredet.

De siste årene har markedet blitt renovert og utvidet med MOG – Mercato Orientale Genova. Konseptet kombinerer tradisjonelle boder på formiddagen med en moderne food hall og restauranter på kvelden. Dagmarkedet har alt du forventer av frukt, ost, fisk og spesialiteter fra Liguria; på kvelden forvandles rommet med vinbarer og kjøkken som serverer lokale retter. Det fungerer bedre enn mange andre slike ombygginger fordi selve markedsdelen ikke forsvant.

Beliggenheten i Via XX Settembre gjør det enkelt å stikke innom midt i handlegata. Verdt et besøk for lunsj på en hverdag, når bodene er på sitt beste og lokalbefolkningen er i flertall.

Nervi-parkene er et kompleks av botaniske hager i den østlige kanten av byen. De ble skapt ved å slå sammen de private hagene til fire historiske villaer: Villa Gropallo, Villa Saluzzo Serra, Villa Grimaldi Fassio og Villa Luxoro. Kommunen tok over områdene og åpnet dem for publikum, mens selve villaene ble til små museer. Hele parkområdet dekker flere hektar langs klippene mot havet.

Rosehagen er selve stoltheten, med over 2000 varianter. Den er spektakulær i mai og juni når alt blomstrer. Strandpromenaden som går gjennom parkene er en av de fineste kyststiene på rivieraen – en anlagt sti over klipper og klart vann, med benker strategisk plassert for utsikten. Tempoet her er rolig. Nervi er en liten kystby som byens familier har brukt som tilfluktssted i helgene i over hundre år.

Det er enkelt å komme hit: Nervi har egen togstasjon, bare 15 minutter fra Genova Centrale. Perfekt for en halv dags utflukt med hager om formiddagen, lunsj i havna og retur til sentrum utpå ettermiddagen.

Righi er et nabolag på en høyde 302 meter over havet. Navnet kom fra en sveitsisk gründer ved navn Franz Josef Bucher som finansierte fløibanen på 1890-tallet og kalte destinasjonen opp etter Rigi-fjellet i Sveits – et uventet sveitsisk innslag i en ellers veldig italiensk by. Selve banen har gått siden 1895 og er fortsatt den beste måten å komme seg opp på, med start fra Largo della Zecca.

På toppen følger bymurene fra 1600-tallet åskammen. Her er det turstier langs festningsverkene, et observatorium, restauranter og Fort Castellaccio litt lenger opp. Utsikten er hovedgrunnen til å dra hit: hele havna, byen under deg og kysten som svinger seg i begge retninger. På klare dager kan du se helt til Appenninene i innlandet. Det er en utsikt som får deg til å forstå byens geografi umiddelbart.

Righi nevnes i en av de mest kjente sangene fra byen, 'Ma se ghe penso', hvor en utvandrer i Sør-Amerika ramser opp stedene han savner mest. Dette er et av de fineste stedene i byen for en kombinasjon av historie, frisk luft og ekte lokalkultur.

Spianata Castelletto er en terrasse hugget inn i åssiden over gamlebyen. Du kommer deg hit med en liten heis fra Piazza Portello. Terrassen ble skapt på 1800-tallet ved å jevne ut restene av en middelalderfestning, og utsikten herfra er kanskje den beste i hele byen. Du ser hele det historiske sentrumet, kuppelen på San Lorenzo, havna og havet i ett sveip.

Plassen er ikke stor – en buet terrasse med benker – og den fylles opp ved solnedgang av lokale som kommer for å se kveldslyset. På klare kvelder kan du se øyene i den toskanske skjærgården i det fjerne. Heisen fra Piazza Portello er en historisk severdighet i seg selv og er nesten uendret siden tidlig på 1900-tallet.

For fotografering er dette det beste utsiktspunktet i byen. I motsetning til Righi er du her i akkurat riktig høyde til å se hvor tett gamlebyen faktisk er, uten å miste nærheten til havna. Dette er en av de beste gratisopplevelsene i byen, og det tar nesten ingen tid å komme seg hit fra sentrum.

Villetta di Negro er en offentlig hage i terrasser som klatrer opp en liten høyde mellom Piazza Corvetto og Palazzo del Governo. Det var en privat eiendom før den ble offentlig på 1800-tallet, og hele anlegget har vært fredet siden 1934. Hagen føles intim og avskjermet fra støyen i sentrum, selv om den bare ligger to minutter unna.

Inne i hagen finner du Museo Chiossone, et museum for orientalsk kunst med en imponerende samling japanske gjenstander. Fra toppen av parken er det utsikt over byens tak mot havna. Benker på de ulike nivåene gjør det til et praktisk sted å hvile føttene midt i byen, noe mange lokale benytter seg av.

Dette er en av de roligste og minst brukte parkene i byen. Det koster ingenting å gå i hagen, mens museet har egen inngangsbillett. Kombinasjonen av hage, museum og utsikt gjør det til et naturlig stoppested mellom Piazza De Ferrari og den østlige delen av gamlebyen.