Severdigheter i Milano – Topattraksjoner, skjulte perler & must-sees

Galleria Vittorio Emanuele II forbinder Piazza Duomo med Piazza della Scala gjennom en elegant glasshvelvet arkade som har fungert som Milanos storstue siden 1877. Dette er et av verdens eldste kjøpesentre, selv om det ordet nesten blir for enkelt – arkitekturen i jern og glass oser av ambisjoner fra 1800-tallet. Den ble bygget for å vise hva moderne ingeniørkunst kunne utrette i kombinasjon med klassisk dekorasjon.

Lokalfolk kaller den bare «la Galleria». Inne i midten viser mosaikkgulvet symboler for italienske byer, inkludert oksen fra Torino. Tradisjonen sier at det bringer lykke å tråkke på oksens testikler, noe som forklarer det dype hullet i gulvet. Eksklusive butikker ligger langs begge armene i den korsformede arkaden, men du trenger ikke kjøpe noe for å nyte rommet. Selve attraksjonen er kaféene som har holdt til her i over hundre år.

Dette er et av stedene du må se i Milano, ikke for shoppingens skyld, men fordi den forteller mye om byens forhold til stil og offentlige rom. Milano bygde dette som et symbol på enhet etter Italias samling, og det er fortsatt her folk møtes for å se og bli sett. Selv ved midnatt sitter folk her og drikker espresso under glasshvelvet.

La Scala åpnet i 1778 etter at det forrige kongelige teateret brant ned. Keiserinne Maria Theresa finansierte det, og arkitekt Giuseppe Piermarini tegnet det nyklassisistiske bygget som fortsatt står i Via Santa Margherita. Akustikken er beryktet – sangere må enten bevise hva de duger til her eller bli buet av scenen. Det er ingen overdrivelse; åpningskveldene på La Scala er brutale.

Teateret har rundt 2000 sitteplasser fordelt på seks rader med losjer og et galleri. Verdi hadde premiere på flere operaer her, inkludert Otello og Falstaff. Puccinis Madama Butterfly hadde en katastrofal førsteoppføring her i 1904 – publikum hatet den så mye at han trakk stykket etter én kveld og skrev om deler av det. Toscanini var dirigent her i flere tiår.

Hvis du ikke får tak i operabilletter, er museet verdt et besøk. Det er lite, men har kostymer, scenografier og en utsikt inn i selve teatersalen fra en losje. Du får et inntrykk av hvor bratte radene er og hvorfor akustikken fungerer som den gjør. Operasesongen varer fra desember til juli. Bygningen er viktig fordi det som skjer her inne fortsatt setter standarden for resten av verden.

Milano-katedralen ligger midt i byen, er umulig å unngå og er rett og slett enorm. Det er den største kirken i Italia og den sjette største i verden. Byggingen startet i 1386 og ble ikke ferdig på nesten 500 år, noe som forklarer hvorfor de gotiske spirene ser litt forskjellige ut på nært hold. Fasaden er dekket av 3400 statuer og 135 spir i hvit og rosa marmor som skifter farge etter lyset.

Dette er det viktigste synet i Milano, bygningen som definerer byen. Gå rundt den først for å skjønne størrelsen, og gå deretter inn der de enorme glassmaleriene forvandler det mørke steininteriøret til en fargesprakende hule. Hvis du er i form til det, bør du kjøpe billett til takterrassen. Da kommer du i øyehøyde med spirene og de utskårne detaljene, med utsikt helt til Alpene på klare dager.

Katedralen er dedikert til Marias fødsel og er setet til erkebiskopen i Milano. Det tok så lang tid å bygge den at «som Duomo» ble et lokalt uttrykk for ting som aldri blir ferdige.

Sforza-slottet er et av Milanos viktigste landemerker – en massiv festning det er vanskelig å unngå når du går fra sentrum. Francesco Sforza bygde det på 1400-tallet på ruinene av et eldre fort, og før det hadde romerne forsvarsverk på samme sted. Slottet har gått gjennom enorme endringer og var en av Europas viktigste militærbaser på 1500- og 1600-tallet.

Det du ser i dag er i stor grad resultatet av arkitekt Luca Beltramis restaurering mellom 1890 og 1905. Sentraltårnet er hans verk – en rekonstruksjon som ga slottet tilbake sin dominerende posisjon i bybildet. I dag huser festningen flere museer, inkludert Michelangelos uferdige «Pietà Rondanini», hans aller siste skulptur. Selve borggårdene er verdt å gå gjennom selv om du ikke kjøper billett til museene.

Dette er et av Europas største slott og ligger rett ved Sempione-parken. Kombinasjonen fungerer bra – etter å ha utforsket festningen kan du gå rett ut i parken og spadsere mot Arco della Pace. Dette er et sted som både leverer historisk tyngde og fungerer som et naturlig utgangspunkt for å se denne delen av byen.

Leonardo da Vincis «Det siste nattverd» er Milanos mest kjente kunstverk. Det ble malt mellom 1494 og 1498 på veggen i spisesalen til klosteret Santa Maria delle Grazie, og er renessansens mest kjente skildring av Kristi siste måltid. Leonardo brukte en eksperimentell tørr teknikk på gips i stedet for tradisjonell freskomaling. Det ga ham mer tid til detaljer, men førte også til at maleriet begynte å forfalle nesten umiddelbart.

Maleriet måler 460 ganger 880 centimeter og ble bestilt av Ludovico il Moro, hertugen av Milano. Det som gjør det spesielt, er ikke bare komposisjonen, men det menneskelige dramaet Leonardo klarte å fange. Hver apostel reagerer forskjellig på beskjeden om forræderi, med bevegelser og ansiktsuttrykk som virker levende selv i dag.

Fordi maleriet er så skjørt, har det gjennomgått en av historiens lengste restaureringer fra 1978 til 1999. Til tross for skadene er det fortsatt en sterk opplevelse å stå i rommet. I 2019 alene besøkte over 445 000 mennesker klosteret for å se verket, noe som gjør det til et av de mest besøkte stedene i Italia.

Arch of Peace står for enden av Corso Sempione og er et av Milanos viktigste nyklassisistiske monumenter. Byggingen startet i 1807 da Milano var hovedstaden i Napoleons italienske kongerike, men arbeidet stoppet helt opp i 1814 da Bonaparte falt. Østerrikerne tok opp tråden igjen i 1826 og endret hele budskapet – det som skulle feire militære erobringer ble i stedet et monument over fredsavtalen i Wien fra 1815. Porten åpnet til slutt i september 1838 med den nykronede keiser Ferdinand I av Østerrike til stede.

Buen fikk sitt store øyeblikk i 1859 da Napoleon III og Vittorio Emanuele II red gjennom etter seieren i slaget ved Magenta. Denne inngangen markerte starten på Milanos samling med resten av Italia. Dermed ble et østerriksk fredsmonument forvandlet til et symbol på italiensk uavhengighet.

I dag fungerer den som inngangsport til Parco Sempione. Lokalfolk bruker den mer som et møtested enn som en historietime. De skulpturelle detaljene er verdt å se på nært hold – stridsvogner, hester og allegoriske figurer i stram nyklassisistisk stil. Det er et av de mest fotogene stedene i byen, spesielt ved solnedgang når lyset treffer marmoren rett.

Navigli er Milanos mest stemningsfulle strøk, sentrert rundt to gjenværende kanaler – Naviglio Grande og Naviglio Pavese. Disse var en gang en del av et enormt vannveisystem designet av Leonardo da Vinci på 1400-tallet. Kanalene ble brukt til å frakte marmor til katedralen og knyttet Milano til innsjøene og elvene i nord, helt til de fleste ble dekket til på 1930-tallet. Det som står igjen er en bydel som føles helt annerledes enn resten av byen.

På dagtid er de brosteinsbelagte gatene fylt med antikvitetsbutikker og uavhengige småbutikker langs vannet. På kvelden forvandles Navigli til et av de beste områdene i Milano for mat og natteliv. Dusinvis av barer og restauranter setter ut bord langs kanalkantene, og området fylles opp med lokalfolk som møtes til aperitivo – byens faste ritual før middag.

Den andre søndagen i hver måned arrangeres antikvitetsmarkedet i Naviglio Grande, der 400 selgere strekker seg over to kilometer langs kanalen. Det er et av Italias største markeder og tiltrekker seg både seriøse samlere og nysgjerrige forbipasserende.

Bydelen ligger ca. to kilometer sør for katedralen og er enkel å nå med trikk. Atmosfæren er avslappet og upretensiøs sammenlignet med det motefokuserte sentrum.

Porta Romana er en av Milanos historiske byporter, opprinnelig en del av de spanske murene som omringet byen i middelalderen. Den ble bygget i 1596 for å erstatte en enda eldre romersk port, og markerte starten på veien sørover mot Roma – derav navnet. Porten du ser i dag er den nyklassisistiske versjonen fra 1598, selv om den har blitt bygget om flere ganger. Området rundt har blitt et av Milanos mest interessante nabolag, med en blanding av gammel arkitektur, nyere boligbygg og et godt utvalg av kaféer og restauranter.

Strøket er mindre blankpolert enn sentrum, og det er nettopp derfor lokalfolk liker det. Her finner du vintagebutikker, små gallerier og den typen trattoriaer der menyen fortsatt er skrevet for hånd. Fondazione Prada ligger en liten spasertur unna – et gammelt brenneri som arkitekt Rem Koolhaas har forvandlet til utstillingslokaler. Selve porten står nå midt i en travel rundkjøring, noe som kanskje ikke er så romantisk, men det er en viktig del av byens forsvarshistorie.

San Siro er et av de mest ikoniske stedene i Milano for både fotballfans og arkitekturinteresserte. Stadionet heter offisielt Stadio Giuseppe Meazza, oppkalt etter den legendariske spilleren som vant to verdensmesterskap. Det åpnet i 1926 som AC Milans hjemmebane før byen tok over i 1935. I dag deles det av både AC Milan og Inter, noe som gjør det til et av få stadioner i verden som huser to storklubber.

Selve konstruksjonen forteller historien om byens fotballfeber. Det som startet som et anlegg med én etasje, vokste til en koloss for 100 000 tilskuere på 1950-tallet da den andre ringen ble lagt til. Den mest dramatiske endringen kom mellom 1987 og 1990, da den karakteristiske tredje ringen og de elleve betongtårnene ble bygget til VM i 1990. De spiralformede rampene er nå et like sterkt symbol på Milano som katedralen.

Det er på kampdager San Siro virkelig våkner til liv. Atmosfæren under et Milano-derby er elektrisk med 76 000 fans i rødt og svart eller blått og svart. Selv om du ikke får med deg en kamp, kan du bli med på omvisning i spillertunnelen, sitte på innbytterbenkene og besøke museet som dokumenterer italiensk fotballhistorie.

De fleste besøkende skynder seg gjennom Pinacoteca di Brera uten å merke den 5000 kvadratmeter store hagen som ligger gjemt bak. Brera Botanical Garden ble grunnlagt i 1774 av keiserinne Maria Teresa av Østerrike – samme år som hun etablerte det astronomiske observatoriet ved siden av. Dette er en av de beste skjulte perlene i Milano hvis du trenger en pause fra folkemengden.

Hagen sto forfalt i flere tiår før universitetet i Milano restaurerte den og åpnet den for publikum i 1998. Nå huser den rundt 300 plantearter mellom arkitektur fra 1700-tallet som de færreste får med seg. Den elliptiske dammen har fortsatt sitt originale barokkdesign, med vannliljer og iris som vokser nøyaktig der de gjorde for 250 år siden. Drivhuset er tegnet av Giuseppe Piermarini, samme arkitekt som tegnet La Scala.

Den er liten nok til at du kan se alt på 20 minutter, men det er lett å bli værende i en time. Arboretet ble nyplantet i 2018. Det er noe merkelig med å finne medisinske urter fra middelalderen og eksotiske palmer midt i en av Europas mest travle byer. På en rolig morgen er du kanskje den eneste personen der.

I 1498, mens Leonardo da Vinci jobbet med Det siste nattverd noen kvartaler unna, ga hertug Ludovico Sforza ham en vingård som betaling. Ikke kontanter, ikke et oppdrag – en jordflekk for å dyrke druer. Dette er en av de mest uventede perlene i Milano, gjemt bak et palass i et travelt boligområde.

Vingården ble ødelagt under andre verdenskrig og forsvant helt under gjenoppbyggingen. I århundrer visste ingen nøyaktig hvor den hadde ligget. Forskere fant den endelig i 2015 ved hjelp av gamle eiendomsregistre og Leonardos egne notater. De har plantet den på nytt med Malvasia di Candia Aromatica, samme drue som Leonardo dyrket. Vinstokkene er unge, men de har røtter i samme jord som han pleiet.

Du kan besøke den lille hagen og se den rekonstruerte vingården gjennom vinduene i Casa degli Atellani, renessansehuset ved siden av. Det er ikke dramatisk – bare noen få rader med vinstokker bak glass – men når du står der, skjønner du at Leonardo ikke bare var en kunstner på besøk. Han bodde her. Han beskjærte disse plantene. For en mann som sjelden slo seg til ro, holdt han på denne vingården i tiår og prøvde til og med å få den tilbake senere i livet.

Villa Invernizzi er en av Milanos merkeligste overraskelser – en villa i jugendstil fra 1920-tallet med en hage full av levende rosa flamingoer, midt i byen. Du kan ikke gå inn (det er en privat bolig), men du kan se gjennom smijernsportene i Via dei Cappuccini. Der vandrer et dusin chilenske flamingoer rundt på gresset som om det var den mest naturlige tingen i verden. Noe det ikke er.

Villaen ble bygget i 1927 for Invernizzi-familien, og på et tidspunkt bestemte de seg for at Milano trengte noen eksotiske fugler. Flamingoene har vært her siden 1960-tallet og ble visstnok hentet inn for å gi et snev av eksentrisitet til det allerede dekorerte huset. De er ekte, de er friske, og de bor her året rundt, selv gjennom Milanos kalde vintre.

Dette er en av de skjulte perlene som lokalfolk vet om, men sjelden besøker – du kan se forretningsfolk gå forbi uten å så mye som kaste et blikk på de tropiske fuglene fem meter unna. Det tar bare tre minutter å se, men det er herlig merkelig og gir et av de rareste bildene du kommer til å ta i denne byen. Det er en to minutters omvei hvis du går mellom Porta Venezia og de offentlige hagene.

Dette er Italias største tekniske og vitenskapelige museum, plassert i et kloster fra 1500-tallet i sentrum av Milano. Det åpnet i 1953 og strekker seg over 50 000 kvadratmeter. Med over 600 000 besøkende i året er det et bevis på at vitenskapsmuseer ikke trenger å være kjedelige.

Hovedattraksjonen er en samling fungerende modeller bygget på 1950-tallet etter Leonardos originale skisser. Flyvende maskiner, krigsmaskiner, hydrauliske pumper – ting han tegnet, men som ingen bygde mens han levde. Å se dem i tre dimensjoner gjør at du forstår hvor langt foran sin tid han var, og hvor mange av ideene hans som var helt ville.

Utenom Leonardo huser museet 21 000 gjenstander som sporer italiensk vitenskap og industri fra 1800-tallet og frem til i dag. Du finner en ubåt i full størrelse som du kan gå gjennom, gamle tog, tidlige datamaskiner og en seksjon om romfart. Museene i Milano handler ofte om kunst, så dette er et godt alternativ hvis du har sett nok renessansemalerier.

Det er også et av de beste museene i byen for barn, med interaktive utstillinger, knapper som faktisk gjør noe og maskiner som bråker.

Museum of the Twentieth Century åpnet i 2010 inne i Palazzo dell'Arengario, den strengt utformede bygningen som vender mot katedralplassen. Museet tok over samlingen fra byens forrige samtidskunstmuseum og ga den et permanent hjem med utsikt som konkurrerer med kunsten selv. Samlingen er dedikert til italiensk kunst fra 1900-tallet, med et spesielt fokus på futurismen – her finner du flere verk av Boccioni som prøver å fange bevegelse på lerretet. Den spiralformede rampen som fører deg opp gjennom bygget er en del av opplevelsen. Den ender i et rom i toppetasjen der store vinduer rammer inn katedralens spir og statuer så tett på at du kan studere detaljene. Dette er en av de beste utsiktene i Milano, og den er inkludert i billetten. Utenom futurismen dekker samlingen modernisme og italiensk abstraksjon, og gir et godt bilde av hvordan italienske kunstnere reagerte på forrige århundres omveltninger. For alle som er interessert i Milanos kulturelle kjerne, er dette et viktig motstykke til kirkene og operahuset.

Milanos eldste bymuseum åpnet i 1838 og holder til i et palass i nyromansk stil fra 1893 inne i Indro Montanelli-parken. Selve bygningen med sine gotiske buer og hvelvede tak er verdt turen alene, men de 23 utstillingsrommene rommer Italias mest komplette naturhistoriske samling. Her finner du blant annet snuten til en Spinosaurus, det eneste eksisterende fossilet av dinosauren Scipionyx samniticus funnet i Italia, og skjeletter av dverg-elefanter fra Sicilia.

Samlingen av dioramaer er landets største – realistiske gjenskapninger av økosystemer fra den afrikanske savannen til alpine enger. De er så detaljerte at du glemmer at du ser på utstoppede dyr. De fem seksjonene dekker mineralogi, paleontologi, menneskelig evolusjon, virvelløse dyr og virveldyr. Over 500 000 mennesker besøker museet hvert år. Seksjonen for menneskelig evolusjon får ofte mindre oppmerksomhet enn dinosaurene, men forklarer vårt forhold til miljøet på en måte som føles veldig relevant i dag.

Hvis du leter etter ting å gjøre i Milano utenom de vanlige galleriene, er dette stedet du drar for å se hva som kom før oss.

Pinacoteca Ambrosiana ble grunnlagt i 1618 av kardinal Federico Borromeo og var det første kunstmuseet i verden som var åpent for publikum – en radikal idé på den tiden. Borromeo ønsket å skape et rom der alle med kunstneriske ambisjoner kunne studere store malerier gratis, og han donerte sin personlige samling for å få det til. Museet holder fortsatt til i det samme palasset nær katedralen.

Samlingen består av over 1500 verk og spenner imponerende bredt. Her finner du Caravaggios «Fruktkurv», Rafaels skisse til «Skolen i Athen» og Leonardo da Vincis «Portrett av en musiker». Det er også verk av Botticelli og Tizian, samt en sterk representasjon av malere fra Lombardia fra 1600- og 1700-tallet.

Det som skiller Ambrosiana fra de større museene i byen, er hvor tett på kunsten du kommer. De 24 rommene følger en kronologisk rekkefølge, og du kan bevege deg gjennom fire århundrer uten trengselen du møter på Brera. Det tilhørende biblioteket huser Leonardos Codex Atlanticus, men tilgang til dette krever en egen avtale. For alle som er interessert i renessanse- og barokkunst, er dette et av de beste museene i Milano som ikke får nok oppmerksomhet.

Pinacoteca di Brera er et av Italias viktigste kunstmuseer, plassert i et enormt palass fra 1600-tallet som dekker over 24 000 kvadratmeter i sentrum. Hvis du er seriøs når det gjelder kunst, er dette stedet du bør tilbringe en ettermiddag.

Samlingen fokuserer tungt på malerier fra Venezia og Lombardia. Det betyr at du får se verk som faktisk kommer fra denne delen av Italia, fremfor bare ting som er fraktet inn fra andre steder. Mantegnas «Den døde Kristus» henger her, med et perspektiv som fortsatt får folk til å stoppe opp. Det samme gjør Rafaels «Jomfruens bryllup» og Caravaggios «Måltidet i Emmaus». Galleriene strekker seg fra altertavler fra middelalderen via mesterverk fra renessansen til moderne verk fra 1900-tallet.

Bygningen var opprinnelig et jesuittkollegium. Napoleon gjorde det om til et offentlig galleri i 1809 ved å beslaglegge malerier fra kirker og klostre over hele Nord-Italia. Det er derfor samlingen har så mange massive altertavler – de var laget for å henge i spesifikke kirker, men nå er de samlet her. Rommene er staselige uten å være overveldende.

Milanos planetarium ligger i Porta Venezia-hagene med sin karakteristiske kuppel som stikker opp over trærne. Det ble bygget i 1930 som en gave fra den sveitsisk-italienske forleggeren Ulrico Hoepli. Navnet henger fortsatt ved – offisielt heter det Civic Planetarium «Ulrico Hoepli».

Inne i kuppelen finnes selve projektoren som kaster bilder av stjerner og planeter opp i taket. Du kan lene deg tilbake og se nattehimmelen bevege seg slik den gjør i virkeligheten, bare raskere. Dette er et av de beste stedene i byen hvis du vil lære mer om hva du faktisk ser på når du titter opp på himmelen senere på kvelden.

Bygningen i seg selv er verdt å se – arkitekt Piero Portaluppi ga den et nyklassisistisk utseende som passer inn i parken rundt. Det åpnet i mai 1930, på en tid da dette var det ypperste innen vitenskapsformidling. Teknologien er oppdatert siden den gang, men konseptet er det samme: sitt i mørket, se opp, og lær hvordan stjernene beveger seg gjennom året.

Hvis du vil se noe annet enn gallerier og kirker, gir dette et helt annet perspektiv på byen.

Designmuseet Triennale holder til i Palazzo dell'Arte og har vært en av Milanos viktigste kulturinstitusjoner siden åpningen. Museet er internasjonalt kjent for utstillinger om kunst, design, arkitektur og mote – i tillegg til teater, konserter og foredrag. Hvis du er interessert i design, er dette et av de beste stedene for å forstå hvordan italiensk kreativitet formet den moderne verden.

Hvert tredje år arrangerer Triennalen den internasjonale utstillingen, en av verdens største begivenheter innen design. Mellom disse store mønstringene kjører museet et rullerende program med utstillinger som tar for seg alt fra industridesign til eksperimentelle installasjoner. Den faste samlingen i det italienske designmuseet i samme bygg tar deg gjennom tiår med designhistorie – stoler, lamper og gjenstander som definerte hele tidsepoker.

Bygget huser også et teater med faste forestillinger innen dans og musikk. Det ligger i Sempione-parken, slik at du kan kombinere et besøk her med en tur i parken. Triennalen er ikke like overkjørt av turister som de mest kjente attraksjonene, men den er helt sentral hvis du vil skjønne hva Milano handler om.

Mercato Centrale Milano er en mathall over to etasjer inne på jernbanestasjonen Milano Centrale, åpnet i 2016. Lokalet ligger i stasjonens øvre plan under de originale jernbjelkene fra 1931.

Her finner du rundt 20 boder som selger ferdigmat og råvarer – fersk pasta, pizza, sjømat, ost, spekemat og kaffe. Det er ikke et tradisjonelt marked der lokalfolk gjør ukeshandelen. Det fungerer mer som en moderne mathall der du tar et måltid mellom to tog eller setter deg ned med et glass vin. Bodene fokuserer på italienske spesialiteter, slik at du kan prøve sicilianske arancini i en luke og piemontesisk vitello tonnato i en annen.

Stemningen er uformell. Du bestiller der maten ser best ut, tar med deg maten til sitteområdet i midten og spiser. Det blir fullt i lunsj- og middagstidene, spesielt når tog er forsinket. Kvaliteten varierer – noen boder er veldig gode, andre er helt greie, men kanskje litt dyre for det du får.

Hvis du leter etter matmarkeder med mer lokal atmosfære, er nabolagsmarkedene bedre. Men hvis du har en time før toget går og vil ha noe bedre enn en tørr sandwich fra perrongen, fungerer dette utmerket.

Markedet i Viale Papiniano strekker seg langs en allé i Ticinese-distriktet hver tirsdag og lørdag morgen. Dette er stedet der de fastboende i Milano gjør handelen sin. Her finner du sjelden turister – bare lokalfolk som kjemper om de beste råvarene, oster på størrelse med traktordekk og fisk som ble fanget i går. Markedet er rundt en halv kilometer langt med boder på begge sider som selger alt fra grønnsaker og skinnvesker til grillet kylling.

Maten er hovedfokus. Selgere roper ut priser på lokal dialekt, eldre damer inspiserer tomater som om de var diamanter, og lukten av porchetta blander seg med fersk basilikum og moden fersken. Dette er et av de beste matmarkedene i byen hvis du vil se hvordan milaneserne faktisk lever, ikke hvordan de viser seg frem for besøkende. Det er også en klesavdeling i den sørlige enden – ikke noe luksus, men prisene er gode og kvaliteten helt grei.

Markedet har holdt det gående siden 1860 og er et av de eldste faste markedene i byen. Møt opp tidlig hvis du vil ha det beste utvalget, for ved middagstider begynner de mest populære selgerne å pakke sammen.

Disse hagene åpnet i 1784 og var Milanos første park – og muligens det første grøntområdet i verden designet spesifikt for folkets fritid. Det er ikke bare skryt; den habsburgske administrasjonen var faktisk pionerer her, flere tiår før de fleste europeiske byer fulgte etter. I over to hundre år har lokalbefolkningen bare kalt dem «hagene» eller «Porta Venezia-hagene». Det offisielle navnet hedrer journalisten Indro Montanelli, som tilbrakte fritiden sin her og har en kompleks ettermæle milaneserne fortsatt diskuterer.

Oppsettet er klassisk 1700-talls parkdesign med stier langs trærne, en liten innsjø og nyklassisistiske detaljer. Den prøver ikke å overvelde deg. Det som gjør dette til en av de beste parkene i Milano, er hvor mye den faktisk brukes – joggere ved daggry, barn som mater ender etter skolen og kontoransatte som spiser panini på benkene. Naturhistorisk museum ligger i den ene enden, noe som gjør parken til et godt stoppested hvis du reiser med barn.

Området er på 172 000 kvadratmeter mellom Corso Venezia og Via Palestro. Det ligger så nær sentrum at du kan ta en pause her uten å bruke halve dagen på reise.

Library of Trees Park ligger i Porta Nuova-distriktet, klemt mellom Piazza Gae Aulenti og glasstårnene som har skutt i været det siste tiåret. Dette er en av byens nyeste parker, designet som en grønn motvekt til alt stålet og betongen. Parken er geometrisk lagt opp med rader av trær organisert etter art, som er opphavet til navnet «bibliotek». Hver seksjon har forskjellige typer: eik, agnbøk, kirsebærtrær. Om våren blir kirsebærseksjonen rosa i ca. to uker.

Parken fungerer godt for det den er. Lokalfolk bruker den i lunsjpausen, barn løper på de åpne slettene, og det skjer som regel noe her – utendørs yoga, små konserter eller et bondemarked i helgene. Det er ikke en klassisk park som Sempione, men hvis du utforsker den moderne siden av byen eller besøker Vertical Forest-tårnene i nærheten, er det et fint sted å sitte ned. Kontrasten er poenget her – det gamle Milano har sine bakgårder og hager, det nye Milano har dette. Den beste utsikten i byen? Nei. Men siktlinjene mot Unicredit-tårnet og Bosco Verticale gjør det tydelig at du er i en helt annen versjon av byen enn den katedralen representerer.

Monte Stella er Milanos mest uvanlige park – en 50 meter høy haug bygget utelukkende av ruinene fra bygninger som ble ødelagt under andre verdenskrig. Lokalfolk kaller den «La Montagnetta» (det lille fjellet). Den ligger i QT8-distriktet i nordvest, langt unna de typiske turistløypene. Det er nettopp det som er poenget. Her slipper du unna bystøyen uten å forlate byen.

Turen til toppen tar ca. 15 minutter langs skogkledde stier som føles mer som en tur i marka enn i en bypark. På toppen, 185 meter over havet, får du 360 graders utsikt over Milano – fra de moderne tårnene i sørøst til Alpene i nord på klare dager. Dette er ikke en blankpolert turistopplevelse som katedraltaket. Det er enklere, roligere og føles mer ekte.

Parken dekker 37 hektar med stier som snirkler seg mellom trær plantet på 1950-tallet. Joggere bruker stiene om morgenen, og familier har piknik i skråningene. Om vinteren prøver barna å ake hvis snøen faktisk legger seg. Dette er en av de beste skjulte perlene hvis du vil se hvordan milaneserne faktisk bruker grøntområdene sine – ikke for sightseeing, bare for å puste.

Parco Nord Milano er en park på hele 640 hektar som strekker seg gjennom de nordlige forstedene, inkludert områder som Bresso og Sesto San Giovanni. Den ble bygget på gammelt industriland og jordbruksareal fra 1970-tallet og utover. Dette er et av de største grøntområdene nær byen og et bevis på vellykket byplanlegging. Det som en gang var betong og fabrikker, er nå skog, enger og sykkelstier.

Parken har ingen dramatiske utsikter eller kjente monumenter, men det er noe av det som gjør den fin. Lokalfolk kommer hit for å løpe, sykle eller bare for å slippe unna trafikken i noen timer. Det er flere innganger, og stiene er flate og godt merkede, noe som passer bra for barnefamilier eller alle som vil ha en enkel tur. Du finner dammer, åpne sletter og skogpartier som føles overraskende øde med tanke på at du fortsatt er i storbyområdet.

Det er ikke den mest blankpolerte parken i Milano, men den er funksjonell og fredelig. Hvis du bor nord i byen eller vil se hvordan Milano går over i sine industrielle forsteder, er den verdt en tur.

Sempione-parken er Milanos største grøntområde i sentrum og strekker seg ut bak Castello Sforzesco. Den ble anlagt på slutten av 1800-tallet på et område som tidligere ble brukt til militærparader. Parken har fått navnet sitt fra Corso Sempione, den brede avenyen Napoleon bestilte tidlig på 1800-tallet. Hvis du trenger en pause fra shopping og museer, er det hit lokalbefolkningen drar for å slappe av.

Parken er designet i engelsk landskapsstil med snirklende stier, dammer og store gressplener som fylles med piknikpledd i helgene. I den bortre enden står Arco della Pace, en triumfbue som markerer starten på den gamle veien til Sveits. Underveis passerer du Torre Branca, et utkikkstårn i stål fra 1930-tallet, og designmuseet Triennale. Hele området er inngjerdet og videoovervåket, noe som gjør det til en av de tryggeste parkene for en kveldstur.

På hverdager er stemningen roligere – joggere følger stiene, kontoransatte spiser lunsj på benkene, og du kan faktisk høre fuglesang. Den er enkel å kombinere med et besøk på slottet og er en påminnelse om at selv en tettbygd by trenger plass til å puste.