Severdigheter i Malaga – Topattraksjoner, skjulte perler & must-sees

Tykke murer og tunge porter markerer inngangen til denne mauriske festningen, som ligger i åssiden rett over sentrum. Mens mange besøkende stresser for å nå toppen med en gang, byr de nedre hagene på en roligere opplevelse med fontener, små vannkanaler og gårdsrom som lukter av sjasmin. Arkitekturen endrer seg etter hvert som du går oppover, fra det rå og forsvarspregede til mer pyntede palasser med bueganger som rammer inn utsikten over havnen.

Turen opp er bratt med brostein som kan være glatte, men innsatsen lønner seg. Her går du bokstavelig talt over romerske ruiner for å komme inn i de islamske forsvarsverkene. Sammenlignet med de perfekt vedlikeholdte områdene i Granada, føles Alcazaba mer værbit og som en naturlig del av byen nedenfor.

Fra de øverste murene ser du rett ned på havnen og tyrefekterarenaen, og du skjønner fort hvorfor dette var et strategisk viktig punkt i århundrer. Festningen henger sammen med Gibralfaro via en murt korridor, men denne er ofte stengt for vedlikehold, så planlegg besøkene som to separate turer med mindre du får beskjed om noe annet. Hele anlegget føles både massivt og intimt på samme tid, med små uteplasser som bryter opp de tunge steinveggene.

Denne festningen ligger på byens høyeste punkt og fungerte som militærbase og utkikkspost for Alcazaba rett nedenfor. Hovedgrunnen til å dra hit er turen langs murene, som gir deg 360 graders utsikt over hele provinsen – fra fjellene i nord til den afrikanske kysten på klare dager. Selve bygget er mer funksjonelt og mindre dekorert enn palasset nedenfor, med solide borggårder og tårn bygget for å tåle beleiring.

Inne i informasjonssenteret finnes utstillinger av uniformer og våpen som forklarer festningens rolle da de katolske monarkene erobret byen i 1487. Selv om de historiske utstillingene er beskjedne, er selve turen langs murene hovedattraksjonen. Dette er et av de mest fysisk krevende stedene å nå til fots, med en bratt og solsteikt sti som går opp fra sentrum.

Furutrærne rundt festningen gir litt skygge, men inne i borggården er det åpent og veldig varmt. Det finnes en liten kafé der, men den er dyr; ta med eget vann. Her oppe er du helt skjermet fra bystøyen, og det eneste du hører er vinden og det fjerne suset fra havna.

Lokalbefolkningen kaller den 'La Manquita' (Den enarmede damen) fordi det andre tårnet aldri ble ferdigstilt, noe som har gitt katedralen den skjeve silhuetten som er byens fremste kjennemerke. Interiøret er massivt, et renessanserom med barokke detaljer som føles både kjølig og enormt. Store steinpilarer støtter taket og skaper et inntrykk av voldsom høyde. Korstolene i tre er et mesterverk i seg selv, med hundrevis av utskårne figurer som tåler en nærmere kikk.

Med en egen billett kan du få tilgang til taket, 'Cubiertas'. Du går opp trange spiraltrapper for å gå på de bølgeformede blyplatene øverst på katedralen. Utsikten herfra er tett på; du er på nivå med kirkeklokkene og Alcazaba, og ser rett ned i de private takterrassene til leilighetene rundt. Det gir et helt annet perspektiv på byen.

Det sies at pengene til det siste tårnet ble brukt til å støtte den amerikanske uavhengighetskrigen, en historie guidene gjerne forteller. Gårdsplassen med appelsintrær er gratis å besøke og gir en fin vinkel for å se den uferdige fasaden. Inne varierer kapellene i kvalitet, men det er selve størrelsen på bygget som er den virkelige opplevelsen.

Buenavista-palasset, en blanding av renessanse og maurisk stil, huser verkene til byens mest berømte sønn. Samlingen er intim og består i stor grad av donasjoner fra Picassos familie. Fokuset ligger på hans personlige liv – portretter av koner, barn og bekjente – fremfor de mest kjente monumentale verkene som Guernica. Det gir et innblikk i mennesket bak kunsten.

Selve bygningen er like mye en severdighet som kunsten. Under restaureringen fant man fønikiske og romerske ruiner i kjelleren som du kan besøke. Dette er kanskje den viktigste attraksjonen i Malaga, noe som betyr lange køer og mye folk. Galleriene er lyse og følger hans utvikling fra realisme til kubisme på en logisk måte.

Midlertidige utstillinger henter ofte inn store internasjonale verk som utfyller den faste samlingen. Den sentrale gårdsplassen er et fint sted for en pause. Selv om det kan være trangt om plassen, gir det å se utviklingen hans i fødebyen en kontekst du ikke får i andre museer.

I århundrer lå dette antikke teateret begravd under et bibliotek, og det ble først oppdaget i 1951. Nå er det gravd frem og ligger rett ved foten av Alcazaba-murene, noe som gir et unikt bilde av både romersk og maurisk historie på ett sted. De halvsirkelformede sitteplassene er bygget rett inn i åssiden for å utnytte terrenget.

Du kan se hele anlegget perfekt fra gågata Calle Alcazabilla uten å betale en krone. Dette gjør det til den lettest tilgjengelige av alle de gamle ruinene i byen. Besøkssenteret gir deg likevel muligheten til å komme tettere på og forklarer teaterets rolle i det romerske Malaka. Du kan gå på en gangvei i tre rett over det arkeologiske området og se marmoren på nært hold.

Det er lite sammenlignet med andre romerske teatre i Spania, men plasseringen midt i hjertet av byen gjør det spesielt. Om kvelden er det flombelyst, og steinene lyser opp mot det mørke fjellet bak. Noen ganger holdes det fortsatt forestillinger her, slik at ruinene brukes til sitt opprinnelige formål.

Polert marmor dekker denne brede gågaten og reflekterer sola så sterkt at gata nesten lyser hvitt midt på dagen. Dette er byens storstue, omgitt av elegante bygninger fra 1800-tallet med buede fasader. Selv om butikkene på gateplan stort sett er de samme store kjedene du finner overalt, er arkitekturen i etasjene over urørt, med utskårne balkonger som vitner om byens tidligere handelsvelstand.

Om sommeren spennes store seil over gata for å gi skygge, noe som skaper en tunnel av dempet lys som gjør varmen utholdelig. Om vinteren byttes disse ut med en enorm lysinstallasjon som tiltrekker seg tusenvis av folk til kveldsshowene. Gata fungerer som et naturlig midtpunkt som kobler havna sammen med de historiske plassene, noe som gjør den nesten umulig å unngå og veldig nyttig for å orientere seg.

Ikke forvent å finne lokalt håndverk eller unike nisjebutikker her; dette er en ren handlegate. Den virkelige attraksjonen er folkelivet, spesielt tidlig på kvelden når lokalbefolkningen kler seg opp for den daglige spaserturen, 'paseo'. Gateartister samler seg i kryssene, og lyden av prating mellom steinveggene gir sentrum en helt egen bakgrunnsstøy.

En fargerik glasskube står plassert på hjørnet av havna og markerer inngangen til dette underjordiske galleriet. Dette er den første avdelingen av den franske institusjonen utenfor Frankrike, og selv om navnet bærer mye tyngde, er stemningen her uformell og oversiktlig. Du går ned under havnivå for å nå utstillingslokalene, som er rå betonghaller fylt med verk av kunstnere som Frida Kahlo, Francis Bacon og Magritte.

Utstillingene er ofte bygget opp rundt temaer fremfor kronologi, noe som kan virke uvant, men som skaper interessante koblinger mellom ulike kunstnere. Interaktive installasjoner og videokunst tar ofte mye plass og engasjerer de som kanskje vanligvis går fort gjennom et tradisjonelt galleri. Det er et av de mest iøynefallende byggene i Malaga og står som et symbol på byens moderne ansikt.

Stedet er veldig barnevennlig, med egne områder laget for å forklare moderne kunst til barn uten at det blir banalt. Besøket går relativt fort, sjelden mer enn en time, noe som gir deg god tid til å utforske resten av havneområdet etterpå. Kontrasten mellom den stille, tempererte kunstbunkeren og det støyende livet på havna rett over er bevisst og skarp.

Et tett nettverk av gågater utgjør kjernen av byen, hvor middelalderens planløsning møter arkitektur fra 1800-tallet. Dette er byens hjerte: en blanding av tradisjonelle tavernaer, moderne kafeer og kirker som er presset inn på liten plass. Gatene er smale og krokete for å gi skygge, før de plutselig åpner seg opp i små, lyse plasser. Det er livlig og bråkete til langt på natt, med lyden av bestikk og prating som kaster ekko mellom steinveggene.

Det er lett å miste retningssansen her, noe som er en del av sjarmen. Hvert annet kvartal dukker det opp en historisk kirke eller en skjult tapasbar som ikke står på de vanlige kartene. Området fungerer som base for ethvert besøk, men selve bydelen er en severdighet i seg selv. Du ser hele tiden overgangen mellom gamle butikker som selger religiøse drakter og nye, moderne klesbutikker.

Unngå restaurantene med bilder av mat på menyen nær hovedplassene; den beste maten finner du i de trange barene i sidegatene hvor folk står og spiser. Området er rent og godt opplyst, så det føles trygt å gå tur her om kvelden når monumentene er flombelyst.

Muelle Uno har forvandlet en travel havn til en moderne promenade med palmer og hvite pergolaer. Dette er byens moderne ansikt, hvor luksusyachter ligger fortøyd rett ved tapasbarer og butikker. Designet er tidsriktig og står i kontrast til den historiske silhuetten på andre siden av vannet. Området er flatt og åpent, noe som er deilig hvis man er sliten av brostein og bakker i sentrum.

'Palmeral de las Sorpresas' er en lang, bølgeformet skyggekonstruksjon langs kanten som skaper et flott mønster for bilder. Området våkner for alvor til liv ved solnedgang når varmen slipper taket og barnefamilier kommer ut for å gå tur. I motsetning til andre severdigheter som stenger tidlig, er havna aktiv til sent på kveld med folk som spiser og går tur.

Her finner du også Centre Pompidou med sin fargerike kube. Blandingen av finere restauranter og enkel gatemat gjør at alle trives her, fra cruisepassasjerer til lokale ungdommer. Turen ut til fyrtårnet (La Farola) helt ytterst gir en klassisk utsikt tilbake mot byen og Gibralfaro-fjellet.

De enorme bokstavene i sanden som staver navnet på stranden er byens mest brukte fotomulighet, men selve stranden er lokalbefolkningens egen bakgård. Dette er en bystrand med mørk sand, mer praktisk enn den er vakker, og den ligger bare ti minutter fra katedralen. Folk bruker den til en rask dukkert, morgenturer og lunsj på 'chiringuitos' (strandbarer) som ligger rett på sanden. Vannet er vanligvis rolig, selv om det kan bli litt grumsete på grunn av skipstrafikken i nærheten.

Du vil kjenne lukten av røyk fra båtformede griller hvor sardiner grilles på spid over ved av oliventre. Denne lukten definerer kysten her. Det er ikke Karibia; sanden er grå og hardpakket, men tilgjengeligheten er uslåelig. Her handler det om å gjøre minst mulig. Du kan leie solsenger eller bare legge ut et håndkle der det er plass.

Om sommeren ligger folk tett i tett. På vinteren er det et rolig sted for å gå tur og se utover bukten. Siden stranden ligger så nær sentrum, kan du bade og være tilbake på et museum tjue minutter senere, en luksus man sjelden finner i en stor europeisk by.

Dette var en gang en egen fiskerlandsby. Selv om den nå er en del av byen, har den beholdt sin helt egen sjel. Lave toetasjes hus i sterke farger ligger langs stranden, helt uten de store hotellene som preger andre deler av kysten. Promenaden er sentrum for alt liv her, med båtformede griller hvor det stekes sardiner på rekke og rad.

Stemningen er avslappet og rolig. Unge folk og barnefamilier fyller terrassene for å spise sjømat og drikke kald øl. Stranden er delt inn i små bukter med moloer som skjermer for bølgene og lager grunne bassenger som er perfekte for bading. Matmessig er dette motvekten til sentrum; her handler det om den enkle, tradisjonelle 'espeto' fremfor moderne menyer.

Solnedgangen her er et rituale. Lyset treffer fjellene og gjør havet dypblått. Det er et sted for å gå tur, spise og bare sitte og se. Det er lett å komme hit med buss eller på sykkel langs kysten, men med en gang du er fremme, føles det som om du har forlatt storbyen til fordel for en liten landsby.

Dette er en av byens viktigste møteplasser. Midt på plassen står en høy obelisk til minne om General Torrijos og hans menn, som ble henrettet for å kjempe for frihet. Plassen er kranset av kafeer og barer hvor bordene fyller fortauet, noe som gjør det til et perfekt sted for å se på folk. Sola steker godt her, men kantene er skjermet av jakarandatrær som blomstrer lilla om våren.

Picassos barndomshjem ligger i det nordlige hjørnet og er nå et lite museum. En bronsestatue av kunstneren sitter på en benk i nærheten og blir ustanselig fotografert. Plassen fungerer som en bro mellom det historiske sentrum og det mer røffe nabolaget Lagunillas. De fleste byvandringer starter eller slutter her.

På ettermiddagen fylles plassen av gateartister, studenter og folk som er ute på sin faste kveldstur. Energien er livlig og varer til langt på natt. Arkitekturen er en miks av klassiske 1800-tallsfasader og nyere oppgraderinger som speiler byens utvikling.

Hager i terrasser mot havet huser gravene til protestanter som etter loven ikke kunne begraves på katolsk jord. Stedet føles mindre som en kirkegård og mer som en overgrodd botanisk hage, hvor gamle gravsteiner er i ferd med å skjules av eksotiske planter, pelargonia og hibiskus. En steinløve vokter inngangen, og stiene som snirkler seg oppover åssiden er bevisst litt kaotiske.

Her ligger historien tett. Du finner gravene til Robert Boyd, som ble henrettet på stranden for sin rolle i et liberalt opprør, og forfatteren Gerald Brenan. Atmosfæren er helt annerledes enn i resten av byen – stille, melankolsk og sval. Det gir et nødvendig avbrekk fra støyen i trafikken og viser byens tette bånd til britiske handelsfolk og reisende.

Det lille anglikanske kapellet ved inngangen er bygget for å ligne et antikt tempel. Vedlikeholdet gjøres i stor grad av frivillige, så det litt forfallne preget er ekte og bidrar til stedets gotiske sjarm. Portene stenger tidlig på ettermiddagen, så dette er definitivt en morgenaktivitet.

Strenge geometriske mønstre preger denne formelle hagen som ligger mellom rådhuset og de mørke skråningene under Alcazaba. Den fungerer som en rolig overgang fra de urbane regjeringsbyggene til det viltvoksende grønne i åssiden. Designet fokuserer på symmetri og orden, med lave hekker som rammer inn en stor samling rosebusker som blomstrer for fullt sent på våren.

Appelsintrær står langs stiene og gir farge til hagen selv på vinteren. Dette er en rolig sone som ofte blir oversett av turister som har det travelt med å nå festningen. Lokalbefolkningen bruker benkene til å lese eller ta korte møter. Siden det er gratis inngang, er det et perfekt stopp for å ta bilder av Alcazaba-murene med rosene i forgrunnen.

I midten ligger en dam med vannliljer som tiltrekker seg fugler og kjøler ned lufta. Det tar bare ti minutter å gå gjennom, men den ryddige stilen gir et lite mentalt avbrekk fra de rotete gatene i gamlebyen. Kontrasten mellom den stramme hagen og de gamle, forfallne murene rett over er slående.

Rett bak den polerte fasaden til Plaza de la Merced ligger dette røffe og energiske nabolaget som fungerer som et utendørs galleri. Gatene er dekket av veggmalerier – ikke bestilt av kommunen, men malt av lokale kunstnere og beboere. Kunsten er politisk, personlig og direkte, med portretter av lokale personligheter, hyllester til flamenco-legender og protester mot økte priser og turisme. Det føles som en helt annen verden enn marmorgatene i sentrum.

Området har motstått den moderniseringen man ser ellers i byen, og har beholdt sine lave hus og sterke nabofellesskap. Her ser du dører som står åpne mot gata, klesvask som henger fra balkongene og naboer som roper til hverandre over de smale smugene. For de som leter etter noe autentisk og upolert, er dette motvekten til de typiske turistområdene.

A gå her gir et innblikk i byens sosiale utfordringer. Kunsten endrer seg stadig; vegger males over og får nye motiver. Det er en kort runde å gå, men det er ekstremt mye å se på. Det er ingen billetter eller åpningstider – bare et levende nabolag som uttrykker seg på sine egne vegger.

I den gamle tobakksfabrikken Tabacalera, med sine høye tak og industrielle stil, finner du en samling som kombinerer veteranbiler med eksklusiv mote. Presentasjonen er mer som et teater enn et tradisjonelt museum; en Rolls Royce fra 1930-tallet står gjerne side om side med en Chanel-kjole fra samme tid. Det handler mindre om antall hestekrefter og mer om den estetiske utviklingen gjennom 1900-tallet, fra Belle Époque og Art Deco til det psykedeliske sekstitallet.

Bilsamlingen inneholder sjeldne prototyper og spesialmodeller du sjelden ser andre steder, inkludert solcelledrevne biler og kjøretøy bygget for kongelige. Motedelen er like omfattende, med originale plagg fra Dior, Prada og Versace. For grupper med ulike interesser fungerer dette stedet perfekt, fordi det mekaniske og det kunstneriske får like stor plass.

Museet ligger et stykke utenfor sentrum, så du må ta taxi eller buss til Huelin-distriktet. Siden det ligger litt unna den vanlige turistløypa, er det færre folk her, noe som gir en roligere opplevelse. Nabolaget rundt gir deg et glimt av det ekte Malaga med lokale barer og stranden bare noen kvartaler unna.

Palacio de Villalón, et adelshjem fra 1500-tallet, danner rammen for denne samlingen av spansk malerkunst fra 1800-tallet. Kunsten har et sterkt fokus på andalusiske temaer som romantiske landskap, tyrefektere og religiøse opptog, noe som gir deg bakgrunnshistorien til kulturen du ser i gatene i dag. Her er verkene lett tilgjengelige og fortellende, og dokumenterer en bestemt epoke i spansk historie.

Selve bygningen er en stor del av opplevelsen. En sentral gårdsplass med søyler og en fontene fungerer som et kjølig og stille avbrekk fra de travle gatene utenfor. Under restaureringen fant man romerske ruiner under grunnmuren som av og til er synlige. Et besøk her balanserer den moderne kunsten nede ved havna med noe som er dypere forankret i lokale tradisjoner.

De midlertidige utstillingene utforsker ofte mørkere eller mer moderne temaer som står i kontrast til den fargerike faste samlingen. Museet har en fin størrelse; du kan se alt på halvannen time uten å bli utslitt. Det ligger midt i shoppingdistriktet, så det er lett å ta en kulturell avstikker mellom butikkbesøkene.

Et adelshjem fra 1700-tallet i håndverksdistriktet huser denne private samlingen. Besøk skjer kun med guide, ofte eieren selv eller et lite team av eksperter som låser opp rommene og forteller om gjenstandene med ekte lidenskap. Samlingen er stilt ut i en hjemmekontekst, med glassgjenstander plassert på tidsriktige møbler sammen med malerier og tepper fra samme periode.

Omvisningen følger historien fra fønikiske kar og romersk glass til venetianske mesterverk og popkunst fra 1900-tallet. Det føles mer som å besøke hjemmet til en eksentrisk professor enn en offentlig institusjon. Denne personlige atmosfæren gjør det unikt i en by hvor mange severdigheter handler om volum og størrelse. Du lærer like mye om sosialhistorie som om selve glasshåndverket.

Museet ligger litt kronglete til i labyrinten av gater nær San Felipe Neri-kirken. At det er litt gjemt gjør at gruppene forblir små og opplevelsen personlig. Guiden tilpasser informasjonen etter hvem som er med, noe som er langt mer interessant enn å bare lese på skilt.

Røde skilt som ber deg om å 'Vennligst spill' setter tonen for dette museet. Det holder til i et gammelt palass og dekker instrumenter fra hele verden, men fokuset er på å lage lyd selv. Utstillingen er delt inn med fargekoder: hvite rom er for å se på verdifulle historiske gjenstander bak glass, mens røde rom er fylt med gitarer, trommer og fioliner som besøkende oppfordres til å prøve.

Det er støyende og litt kaotisk, noe som gjør det til et perfekt sted for barn som er lei av å få beskjed om å ikke røre ting. Skjermer gir raske instruksjoner, men de fleste bare eksperimenterer seg frem. Dette er en av de mest familievennlige aktivitetene i byen og fungerer som en blanding av skole og lekeplass. Du kan prøve deg på flamenco-rytmer eller se om du får lyd i en trombone.

Den historiske samlingen er overraskende god, med merkelige middelalderinstrumenter og gjenstander fra andre deler av verden som ser ut som skulpturer. Det holdes ofte konserter og workshops i den lille gårdsplassen. Det er et godt alternativ på regnværsdager, selv om det kan bli litt mye hvis flere skoleklasser er der samtidig.

Palacio de la Aduana, et massivt tollbygg i nyklassisk stil, sto tomt i flere tiår før det åpnet som byens viktigste statlige museum. Det rommer to ulike samlinger: kunst i de øverste etasjene og arkeologi nede. Arkeologidelen er spesielt god, med utstillinger av fønikiske graver, romerske mosaikker og maurisk keramikk funnet i distriktet, som forteller byens historie gjennom gjenstander.

Bygningen er enorm, med en sentral gårdsplass full av palmer som føles som en liten oase. Kunstsamlingen viser store malerier fra 1800-tallet, inkludert kjente verk som viser byens maritime historie. Det er et av de mest komplette museene i byen, men det føles ofte roligere enn Picasso-museet, slik at du kan gå her uten å bli presset av store turgrupper.

Det er gratis inngang for EU-borgere, så det koster ingenting å stikke innom en halvtime. I øverste etasje finnes en restaurant med terrasse som gir deg utsikt rett mot murene til Alcazaba. Selve arkitekturen med høye tak og marmortrapper er like imponerende som det som er stilt ut.

Et fuktig mikroklima trives i denne dalen i den nordlige utkanten av byen. Hagen ble anlagt av en rik industrifamilie på 1800-tallet og består av tropiske arter som har vokst seg til en tett jungel. Enorme ficustrær med luftrøtter, skoger av svart bambus og palmer fra alle verdenshjørner skaper et tak som stenger sola ute, noe som gjør det betydelig kjøligere her enn i sentrum.

Svingete stier fører opp til 'Mirador', et historisk lysthus i jern med utsikt tilbake mot katedralen og havet. Oppbyggingen er romantisk og litt vill fremfor strømlinjeformet, og inviterer til å gå seg litt vill blant bregnene. Den skiller seg fra andre parker i Malaga ved sin enorme størrelse og urørte preg; det føles som et helt eget økosystem.

Blåregn-buen er et høydepunkt om våren når den forvandles til en lilla tunnel av blomster. Siden hagen ligger et stykke unna sentrum, bør du sette av minst en halv dag. Det er en kafé ved inngangen, men det beste er å ta med vann og gode sko, da de øverste stiene er både bratte og støvete.

Dette er ikke en typisk europeisk park med plen og blomsterbed; det er en tett, tropisk korridor som går parallelt med havna. Taket av trær og palmer er så tett at det skaper en permanent skumring på stiene under, noe som senker temperaturen med flere grader. Parken fungerer som en grønn mur mellom bystøyen og havna, og er full av lyden fra papegøyer som bor i de høye trekronene.

Langs gangveien finner du dekorerte benker med fliser, fontener og skulpturer som gir stedet en romantisk stemning fra slutten av 1800-tallet. Planter fra fem kontinenter vokser her, fraktet hit av handelsskip da Malaga var på sitt største som handelsby. Parken binder sammen mange av byens severdigheter, men fortjener et besøk i seg selv.

Se etter de små detaljene: våpenskjoldene på benkene, andedammene og statuene av lokale forfattere. Den er smal, men lang, og passer perfekt for en rolig spasertur. Underlaget er flatt og jevnt, noe som gjør dette til den enkleste turen du kan ta i byen. På varme dager er dette den eneste ruta utendørs som gir sammenhengende skygge.

Dette ligger langt unna turistsentrum og brukes mest av de som bor i byens vestlige distrikter. Parken er litt sær og full av personlighet, med en stor kunstig innsjø som går gjennom midten. Det mest spesielle er samlingen av surrealistiske skulpturer – merkelige figurer som dukker opp langs stiene. Her er det ekte folkeliv med familier, hundeluftere og joggere fremfor guider med paraply.

Innsjøen har av og til en geysir som skyter vann høyt opp i lufta, til stor glede for ungene. Det finnes egne områder for piknik og nok av plass til å ligge på gresset, noe som er sjelden i det ellers så steinbelagte sentrum. Hvis du vil se hvor lokalbefolkningen tilbringer søndag formiddag, er dette stedet.

Her finnes også en liten innhegning med wallabyer og emuer, en litt rar rest fra en tid da man hadde en mini-dyrehage her. Parken er levende med markeder og lokale arrangementer. Den henger sammen med den vestlige strandpromenaden, så du kan gå en runde som inkluderer stranden.